Når planene plutselig ble avlyst, ledet Gud henne til det stedet hvor hun trengtes mest.
Jeg senket farten min da større bygninger dukket opp mellom trærne i utkanten av byen. Det var noen uker siden jeg hadde kommet til denne landsbyen, men alt virket fremdeles så nytt. Den klare blå himmelen, det frodige grønne som omgir meg, og til og med den røde jorda under sandalene mine, fikk meg til å stoppe opp for å sette pris på skjønnheten til dette stedet.
«Har du gått deg bort?»
Jeg snudde meg mot stemmen, og så en ung kvinne som smilte til meg fra trappen til et bitte lite hus. Hun gjentok spørsmålet, og jeg smilte tilbake, takknemlig for at hun snakket nasjonalspråket i stedet for den lokale dialekten jeg nettopp hadde begynt å lære meg.
«Jeg har ikke gått meg bort,» sa jeg. «Jeg bare utforsker.»
«Det er mye å oppdage her. Jeg heter Suriya og er ny i området. Er du en turist?»
«Nei, jeg har faktisk nettopp flyttet hit også.» Etter at jeg introduserte meg selv, inviterte Suriya meg til å sitte ned og drikke en kopp te sammen.
Mens vi nippet til teene våre og nøt den milde brisen, fikk jeg vite at Suriya var en flyktning som også måtte tilpasse seg denne nye kulturen. Vi lo av våre mange tabber, vi ble raskt fortrolige med hverandre på grunn av våre felles erfaringer med det ukjente, og vi delte våre livshistorier med hverandre.
Jeg kjente tårene trille da Suriya fortalte meg om konflikten som hadde tvunget henne til å forlate hjemmet sitt og hvordan hun hadde blitt skilt fra familien mens hun flyktet. Likevel forble Suriya positiv og håpefull om at de snart ville bli gjenforent.
Rett før jeg dro den ettermiddagen, sa Suriya: «Vær så snill å kom tilbake og besøk meg igjen.»
I løpet av de neste ukene dro jeg tilbake hver anledning jeg hadde og jeg ikke var opptatt med språklære.
En dag var Frontiersteamet mitt og jeg nesten fremme hos språkhjelperen vår da vi fikk en melding om at hun måtte avlyse timen. Vi ble alle skuffet der vi sto i den gruslagte gaten og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre videre.
Plutselig kom Suriya til tankene mine. Jeg var ikke sikker på hvorfor, men jeg ante at hun kunne sette pris på et besøk nå når vi plutselig fikk litt ledig tid.
«Jeg kjenner noen vi kan gå til. Hun bor ikke langt unna.»
Vi ble enige om å gå til Suriya. Jeg håpet vi ville være en positiv overraskelse.
Jeg kjente nesten ikke igjen Suriya da hun tok opp døren. Øynene hennes var røde og hovne, hennes vanligvis solfylte stemning var tung og sorgfull.
«Hva er galt?» spurte jeg og strakte umiddelbart ut armene for å klemme henne.
«De døde.» Suriya trakk seg unna meg, men lot døren stå åpen slik at vi kunne følge henne inn i stuen.
Jeg satt meg forsiktig ned ved siden av henne på sofaen, desperat etter å hjelpe, men usikker på hvordan jeg kunne. «Vil du snakke om det?»
Hun fortalte oss om en syklon som hadde ødelagt flyktningleiren der resten av familien hennes hadde oppholdt seg. Så tok hun frem telefonen og viste oss videoer av ødeleggelsene.
Suriyas mor, far, besteforeldre og fire av søsknene hennes hadde mistet livet. Bare hennes yngste søster hadde overlevd. Men mobilnettet fungerte ikke og Suriya slet med å holde kontakt med søsteren.
«Å, Suriya.» Jeg ga henne en ny klem. « Jeg er så lei meg for dette. Så utrolig trist. Vi er alle her for deg.»
I møte med en slik tragedie er det vanskelig å vite hva man skal si på sitt eget språk, og enda vanskeligere er det med et fremmedspråk. Men jeg var sikker på at Gud hadde planlagt det slik at vi kunne sitte sammen med Suriya i smerten hennes.
«Kan vi be for deg i Jesu navn?» spurte jeg.
Hun så ikke opp fra hendene som var foldet i fanget, men nikket sakte. Hele teamet mitt byttet på å be for henne og ba all trøstens Gud om å være nær.
Så delte vi historier om Jesus og forklarte hvordan han går med oss gjennom livets stormer. «Han alene kan gi fred til tross for forferdelige omstendigheter,» hvisket jeg.
Sorgens vei kan være tung men det er tydelig at Herren ikke har til hensikt at Suriya skal gå igjennom den alene. Mens jeg fortsetter å leve mitt liv for Gud, så er mitt ønske at Han skal bruke meg og teamet mitt for å lede Suriya til frelse i Kristus.
Be:
- Be for Suriya og andre muslimer som er i sorg. Be Gud om å lede dem til den trøst som bare finnes i Kristus.
- Be Gud om å bringe fysisk og åndelig helbredelse til flyktninger og fordrevne mennesker som lider i kjølvannet av naturkatastrofer.
- Be om at Herren vil forberede flere arbeidere som er villige til å følge ham og bringe evangeliet til de minst nådde delene av den muslimske verden.