Når Gud lukker en dør til en by, oppdager feltarbeider Gabriella en åpen dør for å dele evangeliet akkurat der hun er.
Parken summet av samtaler av mennesker på piknik spredt overalt. Jeg og min venninne (som også er feltarbeider), Gabriella, sukket høyt. « Det er ikke plass til oss!».
Jeg holdt opp hånden for å skygge for den skarpe Midtøsten-solen og kikket igjen og håpet at hun tok feil.
Jeg hadde allerede fått den samme skuffende følelsen èn gang denne uken, og nyhetene sved fortsatt. Etter et år med trening og forberedelser var jeg klar til å bytte land og flytte til byen jeg hadde følt at Gud kalte meg til. Likevel var jeg fortstatt på feil side av grensen, ute av stand til å gå videre.
Frontiers-teamet jeg planla å bli med i hadde blitt tvunget til å forlate og byen var blitt veldig ustabil. Det var ikke lenger plass for meg der.
Eller et sted for meg i parken heller, virket det som.
TIL TROSS FOR VÅRE UTILSTREKKELIGHETER, ARBEIDET GUD GJENNOM HISTORIEN.
Vi skulle til å gå, da to unge muslimske damer plutselig vinket oss bort og inviterte oss til å sitte med dem. Gabriella og jeg ble med dem og snart gikk samtalen med Amala og svigerinnen hennes. Og før vi dro hjem delte vi telefonnummer med hverandre.
Jeg var usikker på hvor mye tid nygifte Amala hadde til å svare på mine meldinger, men det ble starten på et ekte vennskap. Vi snakket ofte, og selv om Amala ikke kunne forlate huset sitt uten følge fra mannens familie, inviterte hun Gabriella og meg på besøk.
Mens vi drakk te i stuen hennes, betrodde Amala tårevåt om sin ensomhet og en nylig spontanabort. Vi satt sammen med henne i hennes sorg i flere minutter. Så spurte Gabriella om hun kunne fortelle henne en historie om Jesus.
På grunn av vår ikke helt flytende arabisk, måtte vi bytte på å fortelle historien om kvinnen som ble helbredet etter tolv år med blødninger. Til tross for våre utilstrekkeligheter, arbeidet Gud gjennom historien.
Amala tørket øynene sine med en serviett. «Jesus var ikke sint på kvinnen?»
Jeg smilte. «Ikke i det hele tatt. Han så henne lide og brydde seg veldig om henne. Akkurat som han bryr seg om deg.»
Amala fant trøst i historien og inviterte oss tilbake for å fortelle henne mer om Jesus.
JEG VIL FORTSETTE Å DELE DET GODE BUDSKAPET OM JESUS AKKURAT DER JEG ER.
Da jeg gikk hjem, slo det meg at jeg nesten gikk glipp av muligheten til å møte denne kjære kvinnen. Hvis jeg hadde flyttet, ville jeg ikke vært i parken eller hatt sjansen til å oppmuntre Amala i hennes sorg, men jeg er så glad for at Gud la alt til rette slik han gjorde.
Mitt kall er ikke bare til et sted, men å trofast dele Jesu Kristi håp uansett hvor han plasserer meg.
Amala fortsetter å invitere Gabriella og meg på besøk for å fortelle historier om Jesus. Vi hadde til og med sjansen til å dele en bibelhistorie med mannen hennes og har møtt flere i hennes storfamilie.
Jeg vet ikke hvordan fremtiden ser ut, men uansett hvilke dører og grenser Herren åpner, vil jeg fortsette å dele de gode budskapet om Jesus der jeg er.
Be:
– Be for Amala, at hun skal fortsette å søke Jesus og lengte etter å lære mer om Ham.
– Be for feltarbeidere, be om at de skal få visdom og tålmodighet når de møter motgang og vanskelige overganger.
– Be for åpne dører inn til de minst nådde områdene, så alle skal få høre det gode budskapet i evangeliet.