Noen inntrykk fra team-tur til Nord-Afrika våren 24
Vi var 6 personer som hadde meldt oss på team-turen til Nord-Afrika denne våren. Turen varte halvannen uke. Vi var en variert gruppe, der noen av oss hadde mye erfaring fra arbeid i muslimske land og andre lite eller ingen erfaring.
Ingen av oss hadde vært på dette stedet tidligere. Vi ble kanskje litt overrasket over hvor kjølig og vått det er langs middelhavskysten i mars. Men «varmen» i væremåte og kultur gjorde det klart at det ikke var kjølige norske sommerdager vi hadde forvillet oss ut i.
En viss språkbarriere hindret oss i å komme veldig tett på lokalbefolkningen. De fleste snakker lite engelsk, og den lokale arabisk-dialekten var tilstrekkelig annerledes til at våre arabisktalende team-medlemmer ikke følte seg helt komfortable.
Team-turen vår ble dermed i stor grad et bønne- og fasteoppdrag. Vi gikk mye rundt i medinaen (gamlebyen) eller samlet oss i huset vi bodde for å be for menneskene som bor der, åndsmakter og myndigheter. Det var spennende å få be om at Gud måtte åpne våre hjerter og øyne, så vi kunne få se mer av den store kjærligheten han har for alle menneskene han har skapt som lever der. Spesielt var det også å få være der under store helligdager, både vår og deres tro – Påsken og Ramadan. Vi fastet og ba for og med våre «søskenbarn» i troen flere av dagene.
TEAM-TUREN VÅR BLE DERMED I STOR GRAD ET BØNNE- OG FASTEOPPDRAG
En kveld ble vi invitert til en lokal familie, som vi ble satt i kontakt med via arbeidere på feltet. De inviterte oss til iftar, måltidet der de bryter fasten, og senere kveldsmat. Vi ble gjort stor stas på, og kom til et svært lekkert dekt bord. I påvente av at salutten skulle avfyres og minaretene rope ut bønneropene som viser at fasten trygt kan brytes, tok faren i huset tok med de mannlige teammedlemmene på sightseeing i gamlebyen. De kvinnelige teammedlemmene ble igjen i huset og fikk lære noen lokale mesterkokk-tips.
Da solen endelig var gått ned, salutten avfyrt og bønneropene ropt, satte vi oss til bords. Fasten brytes i dette området med dadler, suppe, melk og appelsinjuice. Etter dette fikk vi rikelig med søtsaker og lokal te med peppermynte, mens samtalen stadig fløt bedre og bedre på en salig blanding av engelsk, arabisk, spansk og fransk. Da klokken nærmet seg ti på kvelden, kom hovedretten frem, 3 helstekte kyllinger med en himmelsk saus til.
Som forberedelse til reisen hadde hver av team-medlemmene fått i oppgave å lære seg 1-2 bibeltekster som vi kunne fortelle om muligheten skulle by seg. I godt lag og over god mat, fant vi en flott anledning til å prøve ut våre evner som historiefortellere. 2 av oss fikk fortelle historiene om Saul og David i hulen, og Naaman og Elisja. Disse navnene fra det gamle testamentet er godt kjent også for våre muslimske venner, og vi fikk anledning til å diskutere og trekke ut lærdom fra historiene sammen – både om hvordan man må unngå hevn og overlate sin sak i Guds hender, og om hvordan Gud ofte kan virke på måter som er uforventet for oss. I gjengjeld fikk vi høre historier, både i form av lokale sagn eller ordtak, og også fra Koranen.
HVER AV TEAM-MEDLEMMENE FÅTT I OPPGAVE Å LÆRE SEG 1-2 BIBELTEKSTER
Ettersom Koranen og Bibelen har en del historier som ligner hverandre, men med noe variasjon over viktige detaljer, gav dette også opphav til noe diskusjon. Det er lett å bli ivrig når man gjerne vil forklare noe som er nært ens eget hjerte, og gjerne vil at den andre skal få se det som er så åpenbart for en selv. Sann åpenbaring er dog en gave som må tas imot, og vi var nok ennå ikke kommet til et punkt der vi kunne enes om alt. Noen vise kvinner og menn iblant oss fikk dog lagt frem hovedpunktene i evangeliet på en kjærlighetsfull og undrende måte, og vi kunne være enige om at vi så ulikt på saken uten at det førte til konflikt eller uvennskap.
SANN ÅPENBARING ER DOG EN GAVE SOM MÅ TAS I MOT
Selv om vi tilsynelatende gikk hver til vårt like uenige som da vi kom, tror jeg noen frø ble sådd i hjertene denne kvelden. Vår kontakt i landet fortalte meg at å gi muslimer det gode budskapet om Jesus er et virkelig tålmodighetsarbeid. Kanskje må de høre så mye som 100 ganger før de er klare til å ta i mot. Vi ber om at frøene vi fikk være med å dele må få gode vekstvilkår – og at «himmelens fugler» ikke må spise det opp.
At det finnes krefter som ikke ønsker at frøene skal få spire i dette landet, ble tydelig på veien hjem. Rundt midnatt kom en uflidd mann opp til oss og begynte å rope til oss midt i gata. I Norge ville jeg tenkt at han hadde rømt fra psykiatrisk avdeling, men de som forsto arabisk forklarte meg senere hva han hadde sagt: «Dere er kristne. Djevelen bor i meg, og dere hindrer det jeg vil gjøre i denne byen». Vi trakk oss rolig unna, men for oss ble denne noe ubehagelige konfrontasjonen midt på natta også en oppmuntring. Det at vi hadde vært i byen og bedt for den hadde betydd noe. Vi hadde fått lov til å være med på noe som kanskje var større enn vi forsto selv.
Tilbake i Norge sitter vi igjen med mange inntrykk og et nytt folk og et nytt sted som har fått en helt egen plass i våre hjerter. Vi fortsetter å be for de menneskene vi har møtt, og for våre kontakter som arbeider i området over lengre tid. Og kanskje er det ikke siste gang vi får lov til å møte de flotte menneskene i den hvite byen ved middelhavskysten – in sha’Allah.
ET NYTT STED SOM HAR FÅTT EN HELT EGEN PLASS I VÅRE HJERTER