Da en Frontiers feltarbeider reiste fra hjemlandet sitt, forventet hun ikke å bli «medlem» i en familie i sitt besøksland, men Mekka, språklæreren hennes, hadde andre planer.
De siste månedene har språkhjelperen min, en ung kvinne ved navn Mekka, helhjertet invitert meg inn i familiens hverdag.
Det startet da hun jeg bor sammen med fikk seg en ny jobb, og Mekkas mor begynte å invitere meg til lunsj. Hun syntes så synd på meg som måtte spise alene hver dag.
Etter lunsj og te gikk Mekka og jeg til et annet rom for å studere språk. Språktimene våre begynte å dra ut til langt ut på ettermiddagen. Mekka spurte om jeg ville bli litt lengre for å hjelpe henne med middagen, for da kunne jeg lære nye ord. Så insisterte familien på at jeg måtte bli værende til middag og kvelds-te.
Noen ganger gikk Mekka og jeg ut i hagen etter at det var blitt mørkt for å fortsette språklæringen. Moren og søstrene til Mekka kom ofte ut etter fullført husarbeid.
Som om det ikke var nok begynte Mekkas yngre søster å bli med meg på morgenturene mine i parken. (Det lokale språket er mye vanskeligere klokka fem om morgenen!)
Etter turene våre inviterte hun meg inn på frokost. De første gangene var det bare meg og henne, for alle andre sov fremdeles. Men etter hvert begynte moren og søstrene også å våkne tidlig for å være sammen med oss!
I begynnelsen visste jeg ikke hvordan jeg skulle forholde meg til alt dette. Jeg følte meg som den naboungen som aldri gikk hjem! Men nå er det blitt slik at dersom jeg hopper over et måltid hos dem kommer moren til Mekka med en tallerken med mat til meg og spør hvorfor jeg ikke kom. Jeg spøker med at Mekka ikke har invitert meg, men da sier moren at jeg er som en «datter» i huset og trenger ikke invitasjon!
Jeg fikk være med på forlovelsesfesten til nevøen deres, og der ville de til og med at jeg skulle bli med på noen av familiebildene.
Det har vært en nydelig gave å få bli kjent med denne familien og få et dypdykk i kulturen her.
Men det beste av alt er muligheten til å dele om Jesus.
En kveld da vi satt og koste oss med solsikkefrø og frukt, snakka Mekkas søster om hvor forskjellige våre kulturer var. «Selv om du er så annerledes fra vår kultur, så har du høy moral, du er respektfull, og du hører på Gud. Hele familien vår respekterer deg, og måten du lever på», sa hun.
«Hvorfor er du så annerledes enn de andre fra din kultur?» spurte Mekkas yngste søster.
«Fordi jeg tror på Jesu tilgivelse for mine synder. Da jeg begynte å følge ham ble hjertet mitt forvandlet», forklarte jeg. «Gud gav meg en lengsel etter å høre på ham, å følge ham». Han er med meg, og nærværet hans gir meg glede og fred.»
Denne samtalen påminnet meg om hvorfor det er så viktig for troende å bo og tjene Gud på plasser hvor evangeliet enda ikke er blitt kjent.
De fleste muslimer fra unådde områder av verden har ikke noen mulighet til å møte en Jesu etterfølger, til å observere livet til en som følger Jesus. De har ikke noe bilde av hvordan det vil se ut å følge Jesus, leve ut troen gjennom Den hellige ånds kraft. De har ikke opplevd at Kristus lever i og gjennom hans folk.
Gud kaller meg og andre til slike områder av verden for å forandre på dette.
- Be for gjestfrie familier som Mekkas, som åpner sine hjerter og hjem for evangeliet om Jesus
- Be at flere tar imot Guds kall til å tjene ham og bo på steder med liten eller ingen tilgang til evangeliet
- Be om åpne dører for utsendinger gjennom Frontiers sitt nettverk, og gode muligheter til å dele budskapet om Jesus