Fra kjøkkenvinduet vårt er det en dal som strekker seg like utenfor utkanten av den store asiatiske byen vi bor i. Det er mer som en landsby enn en forstad, med enkle hus langs grusgater. Mange av menneskene som bor i dalen tilhører en muslimsk stamme kalt Musuh, som på ett lokalt språk betyr «fiendene».
I årevis har teamet vårt bedt om muligheter til å dele evangeliet med folk fra Musuh-stammen. Vi har gått langs gatene deres og prøvd å introdusere oss for menn og kvinner der. Men de er et sammensveiset fellesskap av mennesker som viser liten interesse for utenforstående. Ikke en eneste gang hadde vi følt oss velkommen blant dem.
Og så, under Ramadan, den islamske fastemåneden, bestemte teamet vårt seg for å holde en egen faste og å be om åpne dører og muligheter til å dele Kristus med dem.
Mens mannen min Wei og jeg fastet, følte vi oss desperate. Vi slet med språklæring. Mange av våre nærmeste lokale venner hadde nylig flyttet bort, og vi hadde liten suksess med å bygge nye vennskap. Vi underviste også våre to barn hjemme, noe som noen dager føltes mer som å prøve å styre et sirkus med altfor mange baller i lufta.
Vi sneglet oss gjennom de to første ukene av fasten vår.
Så fikk vi et gjennombrudd, forårsaket av et usannsynlig medlem av husstanden vår – Hedgie, vårt kjære pinnsvin.
Pinnsvin som kjæledyr er vanlig i dette området. Da vi fant vårt i fjor vår, var det stakkars dyret på randen av døden. Barna våre overbeviste oss om å ta den med hjem, hvor vi hjalp den tilbake på føttene igjen. Vi matet Hedgie kattemat, og selv om det ikke var hans naturlige kosthold, spiste han det helt fint.
En dag dro familien vår ut for å utforske byens gamle fort omgitt av hager. Det var varmt, og det var bare noen få lokale familier der siden det var midt i Ramadan.
Så, mens de vandret en hagesti, kom barna våre over et tusenbein. “Et ferskt måltid for Hedgie!” sa de begeistret og huket seg ned for å se nærmere.
Vi lette etter en boks til å ha tusenbeinet i. Wei tok tak i en av våre nesten tomme vannflasker og tok av korken for å sluke ned det gjenværende vannet. Så stoppet han seg selv og husket at det var ramadan. I løpet av fasten på dagtid ville det vært ufølsomt å spise eller drikke foran de muslimske familiene rundt oss.
Han tømte raskt vannet i en annen flaske og bøyde seg ned for å plukke opp tusenbeinet. Med Hedgies neste måltid sikret, så vi opp og oppdaget at hele denne tiden hadde en politimann sett på og blitt underholdt. Mannen lo da vi forklarte at tusenbeinet var for pinnsvinet vårt. Barna hans ville ha likt å ha et pinnsvin som kjæledyr, svarte han. Barna våre tilbød seg å ta med Hedgie til betjentens hus slik at barna hans kunne leke med ham.
Mens vi fortsatte å prate, fikk vi vite at Taufik, offiseren, tilhørte Musuh-stammen og bodde i nærheten av oss i dalen vi lenge hadde bedt for. Takket være Hedgie hadde vi blitt kjent med noen i dalen av fiender!
Vi ble raskt venner med Taufik. Barna våre spiller fotball sammen. Vi spiser måltider i hverandres hjem. Taufiks kone, en konservativ kvinne dekket i svart fra topp til tå, er min nye språklærer. Hun har også lært meg hvordan jeg lager spesielle Ramadan-godbiter. Da Wei var på reise i en uke, passet familien til Taufik på meg og barna. Dette er virkelig den typen familie vi har bedt om å møte.
Nylig inviterte Taufik oss til et familiebryllup. Flere hundre mennesker fra Musuh-stammen var der. De satte oss på æresplasser nesten fremst i rommet. Og siden den gang er det som om vi har blitt kjent med hele stammen. Alle vet nå hvem vi er.
Med disse nye vennskapene har det kommet muligheter til å så Ordet. Taufik og flere andre i stammen leser Bibelen med oss og blir trukket til Jesus Kristus. Til og med Taufiks bror, en respektert islamsk leder blant Musuh, er åpen for De Gode Nyhetene. Hvis han tar imot Frelseren, vil andre i samfunnet sannsynligvis følge i hans fotspor.
Vi hadde bedt for Musuh-folket så lenge uten noen gang å ta noen vesentlige kontakter. Men møtet med Taufik har åpnet for mange flere forhold innen stammen. Takket være Hedgie vet hele «dalen av fiender» hvem vi er og kaller oss venner.
Og mens vi sår Ordet blant dem, ber vi om at hele stammen vil ta imot det og bære frukt for Guds Rike.
Men de som ble sådd i den gode jorden, er de som hører ordet, tar imot det og bærer frukt – tretti, seksti, ja, hundre ganger det som ble sådd. Markus 4,20
**Denne kontoen kommer fra en langtidsarbeider. Navn og steder er endret for sikkerhets skyld.**