Før jeg dro til Sørøst-Asia som deltaker i et studieprogram ved mitt universitet hadde jeg lest boken «Kisses fra Katie». Forfatteren er en ung, singel kvinne som forlot sitt liv i USA, flyttet til Uganda, og endte opp med å adoptere 13 barn. Katie hadde ikke noe ønske om å returnere til sitt hjemland fordi hun trivdes så godt i Uganda og elsket folket der.
Gjennom å lese denne boken og høre historier fra forskjellige folk fikk jeg en form for romantisk forståelse av det å bo i utlandet. Jeg tenkte at hvis det var Guds vilje så ville jeg merke det. At jeg ville trives når jeg brukte mitt talent, forelske meg i vertslandet og ikke ha noen slags ønsker om å returnere til mitt hjemland. At jeg skulle kunne si med sikkerhet at «jeg var laget for dette!».
Men sannheten var at selv på en korttidsteamtur for studenter føltes mine erfaringer veldig forskjellige fra Katies. Kulturtilpasning var ikke så lett som jeg hadde trodd. Mitt individualistiske tankesett kolliderte med den kollektivistiske kulturen. Jeg følte meg overstimulert av de mange luktene og lydene. Jeg ble lei av å spise ris til hvert måltid. Jeg nådde min grense for antall kaldtvannsbøtte-dusjer. Ganske snart begynte jeg å telle dagene til min hjemreise.
Kanskje Gud bare kalte meg til nasjonene for denne korte tiden, tenkte jeg. Det må være Guds måte å gjøre klart for meg at han ønsker meg i USA? Gud lar meg vite at det er hjemme han ønsker meg, ved at jeg ikke føler at det er rett å være her.
Jeg delte mine tanker en kveld med Frontiers-teamet jeg bodde hos. “Så du vil ikke fordi det er vanskelig?» utbrøt en av teammedlemmene.
La meg gå noen skritt tilbake her. Da jeg var 15 år gammel deltok jeg på en sommerleir hvor gjestetaleren var misjonær. Gjennom hans fengende historier følte jeg at Gud personlig inviterte meg til å bli med ham og hva han gjorde blant fremmede folkegrupper. Siden da hadde min største drøm vært å reise til Sørøst-Asia. Så jeg ble skikkelig gira da jeg i studietiden kom over et studieprogram akkurat der, som passet perfekt inn i mitt studieløp.
Lite visste jeg hva Jesus hadde på lager for meg!
Det semesteret reiste jeg gjennom ulike deler av landet for å studere kunst, religion og antropologi. Jeg tilbragte det meste av tiden sammen med 19 andre amerikanske studenter, og vi fikk alle 1 måned til å reise alene rundt omkring for å gjennomføre antropologisk forskning.
Siden jeg var alene, tok jeg kontakt med mobilisatorer i Frontiers som koblet meg sammen med teamlederparet som bodde i en stor by på en av øyene i Sørøst-Asia. Jeg bodde med dem og ble hospitant på deres team. De fortalte meg om disippelgjørende bevegelser (red.: “Disciple Making Movements», eller DMM), kontekstualisering, og strategisk bønn for muslimer. Jeg fikk også delta på en regionkonferanse.
Mot slutten av tiden sammen med teamet spurte lederne meg hva jeg siktet mot etter høyskoleutdanningen min. De tilbød å hjelpe med videre – å flytte til feltet. Plutselig følte jeg at det gikk for fort fram. “Vent!” utbrøt jeg. “Jeg er ikke engang sikker på om Gud kaller meg til nasjonene mer.»
Inntil da hadde jeg vært trygg på mitt kall til å leve i utlandet blant unådde folkegrupper. Men tiden i utlandet hadde fått meg til å føle meg desillusjonert. Jeg innså at det jeg hadde drømt om i mange år kom til å bli utfordrende.
Dette var bakgrunnen da teammedlemmet sa «Så du vil ikke fordi det er vanskelig?» Og spørsmålets sannhet skar gjennom meg som en kniv. Jeg innså hvor dumt og egoistisk det var å basere mitt livs største beslutning på noe så usikkert som mine følelser.
Han fortsatte med å si «Vi er ikke her fordi vi elsker folket eller har en emosjonell tilknytning til kulturen. Vi valgte ikke denne plassen fordi vi forventet å trives og realisere våre evner her. Vi er her av lydighet.”
“Og ærlig talt, noen ganger liker jeg ikke engang folkene her. Jeg er ikke emosjonelt knyttet til kulturen. Hvis Gud ba oss om å reise herfra neste uke ville jeg si «flott!». Men han har bedt oss om å bli her».
«En følelse vil aldri være nok til å holde deg gående i det lange løp. Følelser kommer og går. Og din kjærlighet til en folkegruppe vil vise seg å være begrenset. Det eneste som kan holde deg på feltet over lengre tid er lydighet til Gud.»
Jeg lyttet i stillhet mens jeg lette etter noe å svare ham med, men fant ikke noe. Hans ord brente seg inn i meg, og de hjalp meg å forstå enda tydeligere at Gud kalte meg til nasjonene og at jeg var villig til å gjøre hva enn det ville kreve å være lydig.
Det er nå tre år siden jeg studerte i Sørøst-Asia. Jeg er uteksaminert fra universitetet og fortsetter å ta skritt på veien mot å gå inn i en langtids tjeneste i utlandet. For tiden deltar jeg på et ettårs program i Sør-Asia i regi av den amerikanske sendebasen til Frontiers.
Etter fem måneder her jobber jeg fortsatt gjennom emosjoner knyttet til dette. Gud ber meg fortsette å gå dag for dag, og jeg forstår at det å flytte til den andre siden av verden var den enkle delen, mens det å forbli der og gå i daglig lydighet er mye vanskeligere.
Livet i utlandet i tjeneste for Gud er fullt av hverdagslige ting som jeg ville ha opplevd i mitt hjemland også. Jeg er bare i (for meg) litt mindre komfortable omgivelser, og adskilt fra mange av mine venner og familie.
Når jeg ser meg tilbake så innser jeg at jeg alltid har vært motivert av eventyret, nye opplevelser, og mitt ønske om meningsfulle formål. Så det var lett for meg å gå ut fra at livet i utlandet ville være fullt av nettopp det. Selv om Gud har gitt mange slike opplevelser også, så lærer han meg å være tilfreds i hverdagen. I likhet med Paulus så lærer jeg hemmeligheten ved det å være tilfreds under alle forhold. «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» (Fil 4,13).
Igjen og igjen har Gud fortalt meg at «Din begrensede kjærlighet for folk og din lengsel etter nye opplevelser vil aldri være nok til å holde deg gående. Hvor mye du enn liker en plass, en kultur og folket der vil aldri være nok til å holde deg der, og hvor mye du enn misliker et sted bør ikke det føre til at du skal dra. Eventyret kan ikke holde deg gående. Det alene er ikke nok for ditt hjerte. Ditt ønske om å fremstå som “tøff” ved å bo på en «vanskelig» plass er definitivt ikke nok. Enhver motivasjon som sentrerer rundt deg selv vil føre til utbrenthet.
«Jeg alene er verd alle dine plager og lidelser».
Anna*