fbpx

Kate, 12. aug. 2020

Jeg var trøtt og umotivert. Jeg hadde akkurat begynt å se meg om etter en ny leilighet i den delen av byen jeg håpet å bo i. Men siden jeg ikke var gift, fikk jeg ikke se på en eneste.Jeg snakket ut om dagen min med en i teamet mitt, da telefonen ringte. Det var min beste venn og språklærer Nakia, en syrisk flyktning. «Hvordan går det?», spurte jeg. «Jeg har det bra takket være Allah,» svarte hun. «Moren min drakk kaffe med noen venner, og de har funnet en leilighet til deg! Den er i vår gate, over slakteren. De er venner av min mor, en flott familie. Så er det en god pris på den og den er ren. Det eneste problemet er at den kanskje er for stor? Fire soverom. Vil du komme og se på den? Det vil ikke ta lang tid.»

Nakia og jeg hadde drømt om alt det vi skulle finne på om vi bare hadde bodd nærmere hverandre. Vi kunne ta bussen til kontoret hvor hun underviser i arabisk. Vi kunne lage middag til hverandre (som naboer gjør der). Og moren hennes kunne endelig lære meg hvordan jeg kunne bli mer lik en arabisk dame.

Jeg hadde bodd i et moderne tyrkisk nabolag i to år, hvor jeg hadde lett tilgang til offentlig transport, kaffebarer og kafeer. De andre på teamet mitt var en ti minutters gåtur unna. Men en uro vokste i hjertet mitt. Jeg ville være sammen med de menneskene jeg tror Gud kalte meg til: Syriske flyktninger. Ville det være mulig?

Både jeg og mine teammedlemmer var usikre på om jeg kunne bo i det området. Ville det påvirke det folket vi prøvde å nå? Og ville det kunne være til skade for oppholdstillatelsen min? Jeg undret meg, kommer Gud til å svare min lengsel med å gi meg det huset? Og hvis Han gjør … hvorfor meg? Det gir ikke mening for meg å være der, i et nabolag hvor kvinner ikke går ut alene eller bor alene.

Det var akkurat et sånt lokalsamfunn jeg hadde bedt om. Et nabolag hvor mennesker var avhengige av hverandre og mer knyttet sammen i hverandres liv. Et nabolag hvor jeg virkelig ville kunne lære arabisk. Et nabolag hvor folk fra mange nasjoner fant tilflukt.

Huseierne hadde ingen problemer med å leie ut til meg, og det er ikke lite– et mirakel, faktisk – i denne skam ogære-kulturen. Jeg var en fremmed som ble tatt inn i Nakias familie som deres datter. Og nå bante de vei for meg.

Noen dager før jeg flyttet inn, vasket Nakia og jeg gulvet i mitt nye hjem, da hennes mor banket på døren. «Kom igjen», sa hun, «vi skal ha kaffe oppe». Aldri om jeg ville ha takket nei til min første invitasjon til kaffe! Jeg tørket svetten fra ansiktet før vi gikk opp.

Stuen var full av kvinner og barn, alle stoler og sitteplasser var opptatt. Vertinnen spurte meg ivrig spørsmål på arabisk og dårlig tyrkisk mens kaffen ble servert. «Er du muslim?» «Jeg kan ikke tro at du lærer arabisk. Det er flott!» «Er du gift?»

Nakias mor svarte på det siste spørsmålet: «Nei, hun er ikke gift, men vi skal finne en god arabisk mann til henne.»

Nakia svarte på en måte som jeg ikke hadde forventet: «Hun er ikke muslim. Hun er masihi (kristen), men hun følger Det hellige Injil*, kanskje bedre enn det vi følger Koranen.

Moren hennes nikket.

Det var da det gikk opp for meg at noen av disse kanskje møtte en Jesu etterfølger for aller første gang.

Den dagenjeg flyttet inn i leiligheten, ringte Nakias familie på døren for å gratulere meg medå ha flyttet inn i nabolaget. Halv elleve den kvelden pilte Nakia og jeg inn på kjøkkenet for å lage til en vannpipe til foreldrene hennes. Hun lo og sa, «vet du, du er virkelig som en syrisk dame. Huset er ikke klart, men vi er her og skal slappe av med kaffe og vannpipe.»

Faren til Nakia hadde lest i min arabiske oversettelse av Injil mens vi laget kaffe. Da vi kom inn i rommet begynte han å kritisere noe han hadde lest. Nakia var rask med å avvise det og tok en slurk av kaffen. Deretter så hun opp på meg og sa: «Kate, du burde resitere Salme 27!» De siste ukene hadde vi brukt litt av tiden i arabisktimene til å pugge Salme 27 på arabisk – og nå kunne hun den perfekt.

Moren hennes stirret mens jeg stotret meg gjennom de første versene. «Så bra, Kate! Dette er en bønn. Den er fin! Vi har mange lignende bønner i Koranen.» Hun fortsatte å forklare at det var viktig med bønn, spesielt i vanskelige tider.

Nakias øyne lyste i det hun kom på en historie vi nylig hadde lest i bibelgruppen: Peter som gikk på vannet i møte med Isa**. Moren hørte godt etter mens hun fortalte historien. Hun viftet det ikke vekk, slik hun hadde gjort de siste to årene. Hun var interessert. Hun lyttet. Troens søyle for familien, som hadde holdt ut mer grufulle ting enn jeg kan tenke meg, begynte nå å vende ørene mot sannheten.

Senere spurte jeg Nakia, «Hvis Gud kom til deg direkte og viste deg den rette vei å følge – hvis det ikke var noe tvil om at det var Gud selv som snakket til deg – ville du ha fulgt ham, selv om ikke noen andre gjorde det?» Hun svarte uten å nøle: «Ja.»

«Hva om familien din ikke ble med deg?» spurte jeg.

«Det betyr ingenting. Hvis det er Gud, er han den viktigste.»

Jeg kan ikke vite hva som skjer i hjertet hennes, men jeg tror hun er nær Guds rike.

 

*Evangeliet

**Jesus