Mary Ellen 15.Juni 2020
Det startet i midten av mars, og som det gjorde for folk over hele verden, gikk våre planer for reisebyrået i vasken. Arrangementer ble utsatt og reiser ble kansellert. I løpet av bare noen dager gikk vi, sammen med våre ansatte, fra å ha mer enn tusen reisende som hadde bestilt turer og utflukter, til en ny realitet: alle de tusen måtte kansellere sine reiser.
Jeg og mannen min, Danny, har bodd i Tyrkia i 20 år. I de første årene tok Danny den ene jobbrollen etter den andre. Men i det femte året var vi overbeviste om at den beste måten å bli værende i landet, velsigne det tyrkiske folket og leve ut de gode nyhetene om Jesus var gjennom å skaffe jobber til tyrkerne. Vi startet et reisebyrå, og investerte alt vi hadde for å få det til å fungere. Siden den gang har vi overlevd mange økonomiske utfordringer. Helt til COVID-19.
Vi hadde forventet at 2020 skulle bli det beste året til nå for firmaet. Vi hadde nye teammedlemmer og hadde trent andre til å være gode ledere. I stedet for sitt ordinære arbeid måtte de 11 lokale ansatte plutselig jobbe med hundrevis av refunderinger! Alle måtte innse det de fryktet, men ikke snakket om – at ingen kom til å ha noen jobb innen neste lønningsdag. Som ledere for disse flotte menneskene var dette en vanskelig realitet å ta inn over seg selv etter noen uker med nedstengning grunnet pandemien, i en bedrift med integritet, optimisme og verdsettelse av mennesker som grunnverdier. I tider som disse har verdier som dette fått en enda dypere betydning.
Dagen vi låste kontoret og begynte med hjemmekontor, minte vi våre ansatte på om at «dette firmaet hører Gud til, så vi vil fortsette å stole på ham, at han sørger for deres behov og vil vise oss alle hvordan komme seg gjennom denne nedgangen i reiseindustrien.» Vi gråt og lo sammen med de ansatte da vi mimret tilbake på alt vi hadde vært gjennom i årenes løp i vår turbulente landsdel. I stedet for de vanlige klemmene og kyssene på begge kinn, vinket vi tafatt farvel og holdt retningslinjene om avstand.
Etter å ha brukt mer enn ett år med hardt arbeid med å planlegge turer og utflukter, var det ikke til å stikke under en stol at vi følte oss litt snytt da alt ble kansellert innen noen få uker. Så mye jobb, for hva?, undret vi. Vi begynte med Zoom-møter med alle for å holde kontakten, og det har vært noen gyldne øyeblikk hvor vi kunne fortelle om ting Jesus sa og gjorde som taler rett inn i det som skjedde med bedriften vår nå.
En venn minnet oss på historien om Maria, som helte dyr parfyme på Jesu føtter i Johannes 12,1-8. «For et sløseri!», var en av disiplenes reaksjon. Men Jesus irettesatte dem. I et av våre videomøter fortalte jeg denne historien til en tårevåt ansatt, og sa «alt vårt arbeid har ikke vært forgjeves, Gud har sett at vi gjorde det i kjærlighet til ham. Han visste hele tiden at disse turene skulle bli kansellert. Og han gav oss en jobb. Nå ser jeg på det som parfymen som tømmes på føttene hans, i stedet for å selges for å gi det til de fattige.» Ærlig talt, jeg trenger selv å ta inn disse sannhetene mer enn noen andre.
I neste ukes møte fortalte vi våre ansatte at vi hadde nok til lønninger den måneden, men etter det visste vi ikke. Danny fortalte dem at «Gud har minnet meg om den dagen Jesus tok noen få brød og fisker, takket og delte ut for å mette tusener. Mens vi iverksetter de vanskelig beslutningene vi må ta det kommende året for å holde firmaet oppe, spør Gud oss om å starte med å gi det han har skaffet, takke for det og dele det.»
Mange av våre ansatte begynte å fortelle om hvor totalt anderledes deres venners erfaringer var, da mange tyrkiske hotell måtte stenge og folk ble sagt opp uten lønninger. Dette ledet til en tid hvor hver og en av de ansatte nevnte noe de var takknemlige for. Danny fortalte alle, «da Jesus gav mat til de fem tusen, var det 12 kurver til overs.»
Regnskapsføreren vår elsket den delen av historen og sa, «jeg skal notere meg det, så jeg kan følge med på hva Gud vil gi oss som er 12 ganger mer enn det som vi trenger i fremtiden!»
Det er alltid utrolig å se hvordan folk reagerer på Jesu fortellinger, selv om de ikke følger ham. I realiteten har de erfart hans holdninger i dagliglivet på arbeidsplassen, ikke bare gjennom det vi sa eller gjorde som representerte ham bra, men kanskje enda mer i de øyeblikkene vi feilet eller såret dem og måtte be om tilgivelse, slik at vårt behov for hans forvandling og helbredelse ble synlig. Og gjennom alt dette, forandrer også de seg.
Før denne pandemien, hadde vi sett tyrkere møte store vanskeligheter, og vi ville snakke om den på en måte som gav mening, og kjenne på det sammen med dem. Hvor hardt vi enn skulle ha forsøkt å gå gjennom dette fullt og helt sammen med dem ville vi ha flytt over deres realitet, og de visste det.
Men nå led firmaet vårt store tap (etter nylig å ha oppnådd positive tall etter det som slo industrien vår ned for noen år siden), og vi kjente på smerten ved å avskjedige halvparten av våre ansatte og kutte lønna til de andre samtidig som vi opplevde stort personlig økonomisk tap.
Idet jeg sørget over dette og ønsket at ting var anderledes, visste jeg også at hvis vi skulle bo her og leve ut evangeliet, ville jeg ikke hatt det på noen annen måte. Jeg ville ikke bare late som om jeg kjente på den finansielle smerten som de opplevde, jeg ville at det skulle skje med meg også. Jeg ville ikke bare ha ønsket å være uberørt og bare tenkt på hvilken kake og hvilket bibelvers jeg kunne gitt til min nabo i nød.
Disse dagene minner oss om hvorfor vi tenker på jobben vår som «business for transformation». Vi kom ikke inn i denne bransjen bare for å ha et skikkelig svar når folk spurte oss om jobb, eller for å få oss visa. Vi gjorde det så vi kunne sørge mer oppriktig, elske dypere, og leve mer ekte blant våre naboer. Vi ønsker å erfare Jesus mer enn noen gang gjennom smertelige usikkerheter, finanskriser og de vanskelige avgjørelsene foran oss dette året.
Vi ber Jesus om å skinne gjennom oss midt i alt, og å forsørge andre gjennom oss mens vi lever våre liv fattigere, men samtidig rikere, sammen med de rundt oss.
Nå er tyrkiske grenser, strender, kafeer og turistvirksomhet gjenåpnet, og Mary Ellen og Danny vil ønske alle hjertelig velkommen til deres nydelige land igjen.