Skrevet av en feltarbeider i den muslimske verden
I usikre og skremmende tider kan vi velge å enten se opp eller å se ned.
Vi kan se ned, og feste blikket på detaljene og problemene her og nå: Samlingen av nyheter og spredningen av frykt. Panikkhamstringen og reiserestriksjonene. Konspirasjonsteoretisering og økonomisk kollaps. Dødsstatistikk og kollektiv frykt.
Eller vi kan se opp, og feste blikket på Jesus, vår tros opphavsmann og fullender, som sa «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»
I usikre og skremmende tider er det selvsagt ting vi må gjøre – og vi skal gjøre dem vel. Enten det dreier seg om å isolere seg hjemme, melde seg frivillig for å hjelpe, arbeide overtid på et sykehus, eller undervise våre barn hjemme. Disse tingene er tredd ned over våre hoder – vi må ta dem imot selv om vi ikke valgte dem selv. Men vi kan fortsatt velge hva vi fester blikket på mens vi gjør dem. Dette valget har vi fortsatt kontroll over. Og dette valget er av avgjørende betydning. Dette handler om hvordan vi responderer på krisetider i våre hjerter. Bibelen formaner oss til å vokte vårt hjerte framfor alt vi bevarer, for livet utgår fra det (Ordspråkene 4,23).
Å vokte våre hjerter er ikke utelukkende teoretisk og teologisk, det er også veldig praktisk. La oss fylle våre tanker med oppmuntrende historier om Guds evige håp, heller enn med nyhetsoppdateringer hver time som om de skulle kunne by på noe slags håp. La oss gi oss selv til bønn og å få et glimt av Guds vesen og godhet, heller enn å holde oss ajour med Netflix. La oss se forbi den pågående krise og fortvilelse heller enn å la alle våre samtaler dreie seg om coronaviruset. La oss se opp og feste blikket på Gud, heller enn å se ned. Denne tragedien er en mulighet for oss alle til å oppdage våre sjelers anker, Den Ene som vi vender oss til i nødens stund:
«Turn your eyes upon Jesus,
Look full in His wonderful face,
And the things of earth will grow strangely dim,
In the light of His glory and grace.»
Jeg er så lei meg for alle de som lider på grunn av dette viruset, både de som er smittet, de som på ett eller annet vis er påvirket av det, og de som er fortvilet av det. Utvilsomt vil noen av de som leser dette ha mistet jobben sin, eller kanskje endatil mistet en av sine nære og kjære. Jeg ønsker ikke å være fleipete, men jeg vil gjerne invitere oss alle til å glede oss i Herren og prise ham, uavhengig av omstendighetene. Selv om livet har forandret seg dramatisk i hverdagen er det mye som ikke har forandret seg i det hele tat. Vår Gud er overflodens Gud, ikke manglenes. Når så mange er utfordret av helse, økonomiske problemer, reiserestriksjoner, og andre fysiske ting, kan vi både takke Gud for og snakke med hverandre om Guds overfylte lagerhus av tro, håp og kjærlighet.
Jeg trenger ikke å late som om vi er hevet over frykt og usikkerhet om hva dette viruset kan forårsake, men kan dele at Gud er trofast og vil vokte over oss gjennom mange farer her på jorden.
Når en bil er på kollisjonskurs med vår bil har vi en tendens til å feste vårt blikk på bilen som kommer imot oss. Men vi må se forbi den, og være på utkikk etter åpningen, etter muligheter. Hvilke muligheter har Gud gitt oss? Hvor og hvem fester vi blikket på? Ser vi opp eller ser vi ned?