Burde vi slutte å reise ut?

Ville det ikke gitt mening å stoppe å sende folk fra Vesten og heller sende pengene og bønnene våre til kristne som bor nær unådde muslimer? – Det er jo tross alt mye billigere å støtte en lokal kristen og språket og kulturen kjenner de allerede. Vi kunne jo også spare misjonærfamilier unødvendig ubehag ved å måtte lære seg å leve i tøffe omgivelser på noen av disse plassene. En av våre utsendinger sa at han pleide å våkne i smogen i India hver dag av fugler som hostet! Hvorfor sette våre folk i en sånn situasjon når de lokale kristne allerede er vant med sånne tilstander? Kan ikke den lokale menigheten ”gjøre alle folkeslag til disipler” bedre enn oss vestlige?

 

Ideen virker nok logisk, men her er noen grunner til at det ikke er så lett:

  1. Jesu befaling var å GÅ – til alle folk til alle tider

Da Jesus befalte sine disipler: ”Gå og gjør alle folkeslag til disipler”, lovet Han å være med dem ”alle dager inntil verdens ende”. Ideen med at Guds barn reiser over hele verden og gjør disipler, slutter ikke før han kommer igjen. Utsendelsen fra ”nådde folkeslag” til ” unådde folkeslag” pågår stadig. I Guds store plan har han alltid kalt noen til å bli hjemme og noen til å dra ut til steder langt borte. Misjonsbefalingen begynner med lydighet, ikke strategi. Formålet med strategi er å gjøre oss mer effektive mens vi adlyder.

  1. Dele velsignelser, og dele hva det måtte koste

Da Gud kalte Abraham i 1.Mosebok 12. – var planen hans å velsigne folket sitt for at de kunne bli til velsignelse for ”alle slekter på jorden”. Å være direkte involvert i Misjonsbefalingen bringer store velsignelser både til de som drar og til deres støttepartnere og sende menigheter.

Men pionerarbeid krever også liv. I kirkens historie finner man mange som har mistet sitt liv da de delte evangeliet om Jesus. Så når vi sier at de nærliggende kirkene kan nå ut til de tøffeste stedene, sier vi samtidig: ”Bare la dem ta den risken, la dem ofre sitt liv. Vi skal sende penger!” Vi er da også kalt til å legge ned våre liv sammen med dem.

 

  1. Det er ikke alltid de lokale kristne når ut

Mange steder hvor unådde mulimer og den lokale kirka lever sive ved side – som i Egypt, India, Nigeria og Indonesia – har kristne omtrent ikke begynt å nå ut, og det har de ofte gode grunner til:

Fordommer og frykt

En av våre langtids misjonærer i Øst-Afrika observerer at de lokale kristne frykter muslimene av åndelige og fysiske grunner. ”Mange vil, når de går forbi en muslim, si I Jesu navn, stille, men bestemt, fordi de frykter ånden deres. De glemmer å se på dem som folk i nød, men heller som en farlig fiende som samarbeider med djevelen selv. Dessuten er det slik at kristne og muslimer aldri spiser kjøtt sammen, fordi begge tror at den andre har ofret til en avgud. ”

En annen sa at blant de tusenvis av kristne evangelister i hans land, kunne han ikke finne 50 stk som ville ta på seg å nå ut til de 180 millioner muslimer som bor der.

Så nært, men fremdeles så fjernt 

Vi kan ikke tenke at forskjellige folk som bor i samme land er automatisk ”nær” hverandre. I Tsjad for eksempel, ville det krevet veldig mye av lokale kristne å vitne til sine unådde muslimske naboer. Da måtte de ha flyttet til en annen del av landet, lærte seg et nytt språk og kultur og taklet mange fordommer.

Den gode nyheten er at på grunn av at utenlandske arbeidere kommer inn, vekkes den lokale kirkas nød for oppgaven, og de har begynt å sende folk. Dette har skjedd i India også, og det er oppmuntrende at nesten alle Frontiers-teamene der nå har lokale som har blitt med dem i å nå ut til unådde muslimer.

  1. Gud blir æret og vi blir velsignet når vi jobber sammen

En av de mest unike og nydelige tingene med kirka er at den fører folk sammen fra alle livssituasjoner og alle nasjonaliteter til en kropp. ”Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet” – (Ef. 3,10). En av de flotteste måtene Gud blir æret på er når hans mangfoldige familie kommer sammen for å tjene ham og gjøre hans undergjerninger kjent for nasjonene.

Så la oss be om at Gud må reise opp flere nordmenn og nigerianere, irakere og indere, koreanere og kenyanere til å komme sammen for å tjene ham i å nå nasjonene. Lydighet krever at vi alle er involverte og at vi følger Guds kall om å nå de fortapte, uansett hvor upraktisk eller vanskelig det måtte være.