Hver morgen kl 5 ropes det ut et kall til bønn fra moskeen bak huset vårt. Med sin hese stemme formaner muezzinen over høytaleranlegget at alle flinke muslimer må våkne og komme å be. Den første måneden vi bodde i landet ble vi dratt ut av vår dype søvn av denne hese stemmen. Kanskje ikke den beste måten å starte dagen på. Men nå er vi vant med det. De fleste morgenene sover vi gjennom bønneropet.
En dag da jeg gikk i gata vår, traff jeg muezzinen. Han het Amir, han var god og rund og munter som var rask med å invitere meg hjem til seg. Han og kona og barna bodde rett ved siden av moskeen. Han jobbet der som frivillig, med vedlikehold. Vi ble venner og nå jeg er stolt av å kjenne mannen som jeg hører grytidlig hver morgen!
Ikke lenge siden sa Amir at han kunne bli min språklærer på deltid. Vi møttes kl 7, etter morgen bønnen var ferdig. Og vi fikk ca en og en halv time med språklæring før jeg begynt min arbeidsdag.
Språklæring er grunnleggende for å kunne dele evangeliet. Gå dypere i det lokale språket og kulturen gjør at jeg og mine teammedlemmer forstår folket rundt oss – og kan lettere påvirke dem med Guds rike verdier.
Vi kommer med gode nyheter – evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. (Rom. 1,16), For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer. (Heb. 4,12) Gud Ord peker på Jesus – Guds frelsesplan. Guds kjærlighet til folket. Et budskap min kjære muslimske nabo også trenger sårt.
Så jeg fortsetter å lære mer språk og kultur med min hese venn her. Og jeg ber om at en dag skal Amir’s stemme være den som proklamerer med klarhet og kraft at Jesus er Veien, Sannheten og Livet. Må han kalle inn til en ny bønn, der Jesu navn blir opphøyet.