Ruth drar i hodeplagget mitt framfor en hel flokk menn. Hun prøver å dra det av og over på sitt eget hode mens jeg desperat forsøker å holde på min anstendighet samtidig som jeg stopper henne fra å hyle fordi hun ikke får det hun vil ha.

„Hvorfor gråter hun“, spør en av dem (dette ser ut til å være et irriterende vanlig spørsmål i denne kulturen hvor småbarn ikke kan gråte selv et lite øyeblikk uten at en eller annen lager oppstyr over det).

„Hun er sulten“, svarer jeg – sier hva som helst for å bli kvitt dem.

„Hvorfor gir du ikke henne mat da?“

„Gi meg en sjans“ tenker jeg for meg selv, men svarer med et stille „Aiwa“ (ja).

Lignende scener har utspilt seg minst hundre ganger over lignende tema gjennom det siste halvannet år, som mor til lille Ruth i dette vidunderlige og utfordrende landet. Jeg elsker å være mor. Og det er et privilegium å få tjene disse menneskene sammen med henne. I Ruths lille hytte i vår landsby har jeg hengt opp et bilde med Jeremia 1,5 på veggen. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» Før Gud formet Ruth inni meg, valgte Han henne til å leve sammen med disse menneskene. Ikke fordi hun nødvendigvis vil velge et slikt liv for seg selv som voksen, men fordi Gud valgte vår familie til å være et lys på dette stedet gjennom hennes barneår. Han utvalgte henne til denne barndommen. Og jeg tror Gud vil velsigne min datter fordi hun vokser opp på denne helt spesielle plassen.

Men noen ganger er det vanskelig å tro på denne sannheten gjennom alle utfordringene knyttet til det å oppdra barn i en kultur så forskjellig fra min egen. Islam gir ikke sin tilslutning til læren om arvesynd, men lærer at barna ikke er født med iboende synd. Islamsk tanke tror at alle er født perfekt, at barn ikke kan ha kjennskap til rett og galt og holdes ansvarlige for sine handlinger før de vokser opp, og først da vil deres valg gjøre dem til syndere.

Bibelen, derimot, lærer meg at jeg var en synder helt fra unnfangelsesøyeblikket (Salme 51,7). At vi mennesker er vendt bort fra Gud og mot det å gjøre vonde ting – selviskhet og stolthet – og at vi trenger å trene våre barn i det å være gudfryktige og gode. 

Denne teologiske og kulturelle ulikheten for oppdragelse av barn innebærer en stor forskjell! Her i Sahara gjøres ingen forsøk på å lære opp barna til å være lydige mot foreldrene, eller til å skille mellom rett og galt, stilles ansvarlige for sine handlinger eller be om tilgivelse for å ha løyet eller slått en venn. I stedet „bestikkes“ barna av sine mødre med søtsaker, eller de distraheres, eller fortelles løgner. Slik som „Ikke gråt, den hvite damen vil spise deg hvis du gråter!“ Akkurat den løgnen gjør meg naturligvis trist! Mødre fortsetter på dette viset til deres tålmodighet brister og de slår det plagsomme barnet. Og av dette lærer barnet at du kan komme unna med nesten hva som helst, så lenge du løper fort nok til å unnslippe din mors armer etterpå!

„Enten jeg er langt oppe eller langt nede som mor så vet jeg at Gud vil være trofast mot henne, for Han elsker henne mer enn jeg gjør“.

For all del, det finnes flotte foreldre her. Og noen aldeles vidunderlige praksiser for barneoppdragelse i denne kulturen som jeg virkelig elsker. Barna her bidrar i hjemmet fra en veldig ung alder ved å vaske kopper og klær, lage mat, eller passe småsøsken. De lærer ansvar og gis en følelse av å bety noe for deres families velferd og velvære, noe jeg ikke tror vi alltid får godt til i vestlig kultur. Men likevel, når det dreier seg om et barn som nærmer seg den vanskelige 2-3 årsalderen, så bærer jeg på en viss frykt når jeg forsøker å sette grenser og lære mitt barn mens lokalbefolkningen ser på. „Hun forstår ikke“, sier de. „Jeg kan forvisse deg om at hun forstår“, sier jeg til meg selv!

Og likevel blomstrer Ruth. Det er bare hennes mor som fortviler over hvor skitten hun blir når hun leker på den støvete gårdsplassen med sine venner. Hun vil ikke huske heteutslettene, hun vil bare huske smilene og latteren fra hennes lokale venner når de blir kjent med denne morsomme lille hvite jenten! Når jeg tar henne med meg på besøk i flyktningeleiren samles mange barn rundt henne for å „se“ på henne, litt redde for henne, siden de aldri har sett en hvit baby. Jeg oppmuntrer dem til å leke med henne slik de leker med hverandre. Det tar litt tid for dem til å venne seg til henne, og noen ganger bekymrer mitt morshjerte seg for hvordan Ruth vil oppleve det å være en slik „attraksjon“ – som et dyr i en dyrehage, og ikke en virkelig person? Men min framfuse datter bryter fort ned disse barrierene. Hun setter seg på et større barns fang, byr på hennes kjeks, og barnet ler og tar den.

Hvem vet hvor lenge vi vil bli boende her, eller hvor mye Ruth vil huske fra denne plassen? Men jeg vet at Gud vil forbli trofast mot henne, for Han elsker henne mer enn jeg gjør – og jeg elsker henne så utrolig mye!